Takk for oss, Las Galeras!

Så var vi hjemme, og det verste kuldesjokket har lagt seg. 40 grader forskjell merkes! Vi begynner etterhvert å lande, men det har tatt sin tid. Da vi reiste fra Las Galeras, var det nesten som å flytte. Vi bodde jo der nå, og det var akkurat den følelsen vi var på jakt etter da vi dro.

Om dominikanerne er fattige, så bruker de 

penger på maling! Selv de usleste rønnene hadde noen 

strøk med friske farger.

Bloggen forteller mye om hva vi har opplevd, men ikke alt. Den kanskje fineste opplevelse gjenstår å fortelle om. Like før julaften pakket vi to esker med klær og leker og dingser som vi ikke trengte og satte oss i bilen. Med Inger Marie som tolk kjørte vi en halvtime inn i jungelen for å besøke Pasquala, vår eminente vaskekone, kokke og erstatningsmor. Denne omfangsrike og alltid smilende kvinnen gjorde dypt inntrykk på oss, ikke minst på Elisabeth. Hun mistet mannen i en ulykke få uker før vi kom, men etter et par uker i sorg, var hun nødt til å komme seg på arbeid igjen for å forsørge familien der hjemme i bygda Los Tocones.

Pasquala med en del av storfamilien.

Og hvilken familie! Vi skjønte aldri hvor mange barn og barnebarn hun hadde, og ihvertfall ikke hvem som var foreldrene. Da Pasquala giftet seg med hennes nå avdøde mann, visste hun at han hadde en familie fra før. Det hun ikke visste, men som dukket opp da han døde, var at han hadde nok en familie på si og minst ett barn. Pasquala har tatt alle til seg i huset sitt. Slik er det på bygda i Las Galeras, den beste måten å overleve på, er å inkludere alle og passe på hverandre. Kanskje ikke denne nestekjærligheten blir praktisert overalt, men i Pasqualas hjem var det åpenbart rom for alle.

Helson var en fining og syns det var greit 

å sitte på fremmed fang sålenge han fikk Snickers.

Huset hennes var, som de fleste andre husene i DR, svært enkelt: Noen treplanker og bølgeblikktak. På tomten ved siden av hadde hun begynt på et større murhus, men når man kjøper en betongblokk om gangen, tar det sin tid å bli ferdig. Da vi kom på besøk var huset fullt av unger og halvsøsken og mødre og enker og tanter og onkler. Å få full oversikt, var ikke mulig. Vi ble servert kaffi og ungene fikk sjokolade. De to pappeskene med gamle norske klær og leker ble båret inn og pakket opp etter at vi dro. Vi fikk høre at alt falt i smak. Det Pasquala ikke kunne bruke selv, vil hun gi videre til andre trengende. For oss var den store opplevelse ikke å gi noen gaver som ikke var et stort offer i det hele tatt, men å oppleve et dominikansk hjem. Her fikk vi se hva fattigdom kan være, og samtidig hvilken livsglede og hvilket samhold folk har.

Conaire het denne jenta. Som piker flest på 

Dominikanske Republikk hadde hun rene 

klær og var velstelt på håret.

Med tanke på at det var jul, og at vi hadde reist langt og brukt tid på å bli kjent med Pasquala, så falt alle brikkene på plass med dette besøket. En slik opplevelse kunne vi ikke fått med en toukers ferie på et all inclusive-hotell. Og hvis noen av oss en gang skulle reise tilbake til Las Galeras, så vet vi hvor Pasquala bor. Hun kommer neppe til å flytte. Mikkel fikk sagt det bedre enn noen da vi var tilbake i bungalowen: "Tenk at Pasquala er så fattig, og så smiler hun hele tiden!"

Takk til alle som har lest bloggen vår, ikke minst til dere som la igjen en hilsen eller to. Det betydde mye der nede. Takk for oppmerksomheten!

Jul på stranden

Julaften:

Isabel i skuret laget årets julemiddag: hummer, fisk, stekte grønne bananer, ris, aubergine

Denne ble julemiddag - NAM:-)

Julemiddag i skuret sammen med hyggelige østerrikere. Etter et langt måltid begynte det å styrtregne og vi måtte flykte hjem..

Første juledag:

Lunsj på stranden, og fantastiske Isabel kom med gaver til alle ungene og Elisabeth. Hårpynt, armbånd og drikkekopp.

Mannen til Isabel bygget bål til oss. Vi skulle egentlig tenne det julaften, men ventet til dagen etter på grunn av regnet.

God Jul!!

Snart jul

Det nærmer seg jul, noe de fleste her i området ikke har særlig råd til å feire. De rikeste har hatt en gris gående utenfor huset sitt, og nå gjøres den klar for å mette storfamilien og venner... Denne nedenfor traff vi på tur for noen dager siden da vi var på vei opp for å se på jordstykket til en sveitsisk venninne.

Snart middag

Her bor menneskene

Marie lurer på om hun kan få nye gymsko når vi kommer hjem.

Vår venninne Maya har en liten ponni på jordlappen sin. Litt vill ennå, men den fikk mat og stell da vi var med.

Etter seks måneder i jorden kan nå Maya høste sine første yuccarøtter. Gårdsgutten Miko hjelper Mikkel å sette ny yucca.

Ellers: Vi har fått besøk fra Tasta og Bestum - bestefar, tante og kusiner har nå inntatt Las Galeras for å tilbringe juletiden med oss. Det blir ingen julegris på oss, men vi har bestilt hummer hos Isabel i matskuret på stranden. Det samme har noen nyervervede østerrikske venner med sønnen Lukas på ni år. Vi gleder oss!

Sannheten om Nissen

Det er ikke sant at julenissen bor på nordpolen. Der er det nemlig alt for kaldt. Nei, han liker best å ha det mellom 20 og 30 grader, derfor har han funnet sitt paradis her i Las Galeras sammen med nissemor.

I går delte han ut julegaver til barna ved den franske skolen, som viste fram sitt nærmere tre timer lange julespill på en av hjørnekafeene. Marie og Mikkel fikk også gaver.

Det du kanskje ikke visste om nissen:

1: Nissen liker gin og tonic

2: Nissen er aldri seint ute om kvelden, men legger seg klokken syv av inngrodd turnusvane etter at han jobbet som politimann i Boston.  Han står opp halv fire hver morgen...

3: Nissemor drikker ikke lenger gin og tonic. De siste årene har hun gått over på vann.

4. Nissen begynner å gro skjegget sitt i august/september og barberer seg like etter julaften når han er ferdig med å dele ut godter til de fattige lokale barna.

5. Nissen kjører ATV. Det med reinsdyr er bare på film.

6. Nissen sier han har verdens beste jobb - kun to dager i året, og alle elsker ham.

7. Nissedrakten er litt varm sier han, men brukes bare i desember.

Nissen

Alle fikk sitte på fanget og ønske seg noe. Jeg kunne tenkt meg det selv, men var selvfølgelig for beskjeden...

På ridetur i jungelen

Hilsen fra Marie:

Idag ble vi hentet av en mann med lastebil. Vi satt bak på lasteplanen til vi kom til en ranch. Der var det masse hester. Noen folk satte oss på hver vår hest og vi begynte å ri. Vi red opp en stor, bratt bakke og så videre på en landevei. Etter litt red vi inn i jungelen. Det var masse busker og trer som var litt i veien, men det gjor ikke så mye. Min hest het Tornado, mamma sin het Rikki, pappa sin het Colon, Mikkel sin het Toffi. Vi skulle til Playa Madam. Da vi kom der badet vi og så gikk vi opp og så på utsikten. Gaiden vår, Karin sa at på et fjell som var like ved, kunne det være en stor meter lange øgler eller noe. De hadde også et horn i pannen og var derfor litt farlige.

Dette insektet kalles krabbe-edderkopp.

Det kan være mange forsjellige farger på den.

Disse greiene her bruker de for å få farger på

sauser. Når man gnir frøene på oss blir man røde.

 Etterpå gikk vi til en hule. Utenfor hadde de funnet masse potteskår fra indianrne som levde her helt til Columbus kom... Da vi gikk inn i hulen kom vi til noe vi kunne spille musikk på. Det var kalkstein som hadde blitt til søyler, som vi bare slo på. Da vi kom lenger inn i hulen så vi en stor slags skorpion-edderkopp som du ser på bildet under.

På hjemveien fikk vi en liten overaskelse. Vi kom til en liten gård med høner, hunder, katter, griser og et stort område med bananer, platanos, yams, yucca, sukkerrør, kakaobønner og andre bønner. Vi fikk te som var laget av limeblader, appelsinblader, kanel, sitrongress og noe svart som så ut som einer men som ikke er det. Også fkk vi omvisning der med bananene og det der. Jeg lekte med en kattunge som likte og leke med halen til hestene som hadde fått en liten pause.

Vi fikk te og kaffi.

Den hadde egentlig ikke lov til dette,

for hesten han sparke. 

Dorado-eldorado

Det ble lussekatter også i år, selv uten safran og

kardemomme. Marie og Mikkel tok på seg pappas

t-skjorter og banket på hos naboene, men da de

skulle synge Lucia-sangen kom det merkelig

nok ikke en lyd.

Ikke gjør som oss og klapp gatebikkjer i Las

Galeras. Det endte med at de fotfulgte oss i en time

rundt (langs) hele byen, preget som andunger. Vi måtte ha

hjelp av noen vakter til  å jage dem. Sannsynligvis

var Marie og Mikkel de første som noensinne

hadde gitt dem kos.

Familien Q tok det kulig. Kuene i DR går av og til

fritt, men  er ikke hellige såvidt vi har forstått.

Vi praiet en mopedfiskeselger som hadde dorado og

carite i termokassen sin. Legge merke til Maries

skepsis. Men hun elsket den til middag.

Vi ville ha en liten filet, men det endte med at fiske-

selgereren dro opp hele monsteret og fileterte den i grøfta.

Vi måtte kjøpe alt eller ingenting. Så nå har vi 10 kg 

dorado på kjøl og har fisk til resten av oppholdet.

Og ja, doradoen skal se slik ut. Det er ingen som har

slått den i hodet med en spade.

Audeliza Solano, en av utallige valg-

kampkandidater her nede, gjorde nytte

for seg som skjærefjøl. Vi endte opp med

10 kg beinløs dorado-filet til 25 kr. kg.

Elisabeth fant en oppskrift på supercook.com

og fikset en lekker rett bestående av ris

kokt i kokosmelk og dampet dorado

krydret med chili (fra hagen), sitrongress (fra

hagen), ingefær, hvitløk og lime. Dorado

betyr forøvrig "gull",  derav eldorado.

Lille kylling

Det begynner å bli noe kjøligere (under 25 grader) og vi har hatt en del overskyet vær og regn i det siste. Elisabeth, Marie og Mikkel prøver å finne på alternative aktiviteter enn bading, mens Sindre jobber med oppgaven hjemme.

I dag forteller Mikkel:
For noen dager siden var vi innom Massasje-Maya, som bor i et hus på vei inn til sentrum. Hun inviterte oss inn i hagen for å se på kyllingene. De var en uke gamle. Vi prøvde å få tak i noen for å holde de i hendene, noe som var ganske vanskelig. Det var ikke meningen, men hunden til Maya, Laika, drepte en av kyllingene. Den skulle hjelpe oss å fange en kylling, så tok han den i munnen, så kom litt av kyllingen inn i munnen.
Da ble vi leie oss. Jeg fikk holde den i hånden og den kjentes myk. Kyllingen blødde bittelitt på rumpen. Så tok Maya kyllingen vekk sånn at hønen ikke fikk se den, og så begravet hun den.

Daaakaaar.. Maya sa at hun håpet at det var en liten hanekylling.

Marie lagde nissekosyme i papir ( vi hadde ikke rødt...)

Denne var med hjem på overnattingsbesøk i en

bøtte, men morgenen etter hadde den

flyttet ut av både bøtta og skjellet sitt.